HOW TO MEET PEOPLE IN NORWAY?

Man flytter til Norge – også hva gjør man da? Hvordan blir man kjent, hvordan får man venner?

Jeg har flyttet til Norge for 4 år siden. jeg viste at det blir tøft, men jeg viste ikke at det blir skikkelig tøft. Og noen ganger vil man bare gi opp og dra tilbake. Der jeg kom til Norge, til den regnrike vestlandsbyen, var jeg ikke så mye opptatt av gutter i det hele tatt. Først og fremst trengte jeg venner. Så flyttet jeg til Oslo, og her var det enda vanskeligere å komme i kontakt med folk.
På hvilke arenaer kan man møte nye folk?

Jobb. Første to år jobbet jeg som dagmamma. Selvfølgelig ble jeg kjent bare med jenter som meg. Kjønnsfordelingen i min nettverk var ikke skjev – den var nesten borte. bare damer og flertall var ikke norske. Ikkje bra.

Skole. Etter hvert begynte jeg på universitetet. ”Det blir moro”, - tenkte jeg. Men moro ble det ikke. De fleste studenter så ut som gårsdagensruss. Unge og uerfarne. Jeg var lit eldre enn dem, pluss er jeg ikke norsk – det var en tilstrekkelig grunn for hvorfor jeg ikke ble med på fadderuka . Også er hele studieoppleget ikke gjennomtenkt for at folk sosialiseres. Jeg hadde regnet med at man får automatisk nye venner når man blir student. Neida, ingenting fungerer automatisk. Du må bli på fester, events eller studentforeninger. Og det er så kjedelig å dra dit alene, uten å kjenne noen. Har jeg ikke gjort det heller ;).

Andre sosiale arenaer. Tja, Norge er jo ikke Italia, her roper ingen ”Ciao, bella” til deg, og du får ikke masse telefonnummer på gata. Jeg har følelse at folk nesten ikke ser på hverandre på gata og trikken. Ikke snakk om å smile til ukjente. Fysj,fysj. Hva skal jeg starte da for å møte folk? Jeg synger ikke i kor og danser ikke folkedans. Trening? Er treningshaller et sted for å slå av prat? teater, utstillinger, kino, kafeer – det synes at bare i filmer begynner man å snakke med andre der.
Ute på byen. Først gikk jeg ikke så mye ut. Faktisk aldri. Hater når folk er veldig fylle og dummer seg ut. Etter hvert innså jeg at så fylle er ikke alle, og man kan ha det faktisk gøy. Fordi jeg elsker å danse, er jeg ute på byen ganske ofte nå. Og det er det eneste stedet hvor nordmenn legger fra seg sjenanse og reservasjon. Med nok alkohol i systemet vekkes brasilianske sjeler i norske kropper, og på puben får man alt: oppmerksomhet, blikk, stygge ord, hyggelige ord, telefonnummer og invitasjon til nachspiel. Jeg er jo glad i å møte nye folk. Men jeg er litt usikker på hvordan menn tolker det. sjekking på byen fokuserer mye på ”hos deg eller hos meg?”, og det ikke det jeg er ute etter. Derfor danser jeg helst med jenter, enn med ukjente gutter. Og på nachspiel blir jeg ikke med :).

Internett. Jada! Og her slutter historien min. men nei, faktisk, her begynner den først. ”internett – oh nei, aldri”, sa jeg. Gidder ikke å chatte med mange, og finne ut i virkeligheten er de morons. Gidder ikke å gå på dates med ukjente og få høre for tusen ganger: ”Trives du i Norge?”. Nei, nei, nei, ikke meg. Med tiden gikk. Og jeg er fortsatt på samme sted. Jobber på et koselig bakeri og flørter med pensjonister. Mr Perfect kommer ikke for å kjøpe en latte og ta min telefonnummer. Og kanskje finnes det ikke Mr Perfect. Derfor lanserer jeg et nytt eksperiment. Yes, jeg skal på internett. Yes, jeg skal gå på dates, jeg skal drikke hundre liter kaffe og bli kjent med ulike folk. Håper at det blir gøy. Og hvis jeg ikke møter Den Rette, samler jeg i det minste nok materiale for å skrive en bok :).

Denne bloggen skal være på vei med meg. Håper, det blir en spennende reise. Håper, at noen vil være med. Det er mange single i storbyen Oslo. Vi har mye å fortelle til hverandre :).